Tarjei Bodin Larsen: SEMIAUTOMATIC

08.03.07-15.04.07 (Galleri A)

Utstillingen finner sted i Galleri A

En automatisk innstilling er inkorporert i Tarjei Bodin Larsens nyeste malerier, hvis gjennomgangstittel Semiautomatic fører med seg en metallisk klang fra en industriell verden. Men hvordan skille automatikken fra en friere og mindre forutsigbar prosess? Bodin Larsens maleriske produksjon karakteriseres av en fysisk og materiell dominans, en faktuell skarphet. Hans arbeider bærer ikke umiddelbart i seg hverken mystikk eller dybde, til gjengjeld er et mekanisk element sterkt tilstede. Mekanikken, som er knyttet opp til arbeidsmetoden, understreker det konkrete og tilnærmet objektive i disse bildene, som fremstår som uavhengige enheter uten hang til emosjon og illusjon.

Maleriets betingelser, muligheter og hindre, ligger ufravikelig til grunn for Bodin Larsens virksomhet, en praksis som har blitt trengt opp i alle hjørner som tenkes kan. Det synes høyst betimelig å la diskusjonen om maleriets eksistensberettigelse ligge, og heller registrere hva som kan oppstå i det maleriet fastholdes som medium med et visst eksperimentelt potensial. Bodin Larsen velger å konsentrere seg om sine prosjekters tekniske sider, flatens horisontale og vertikale føringer, monokromets formale rekkevidde og integrerte stripestrukturer. Kanskje deler han minimalistenes håp om at fargen skal se like fin ut på maleriets overflate som den gjør i malingsspannet. Like fullt kan det nok finnes en liten romantisk flik her, kanskje rett og slett i valget av maleriet som medium, forterpet eller ei.

Prosessen er alfa og omega for disse maleriene, en prosess som preges av oppfinnsom besluttsomhet. Bodin Larsen benytter seg av en spesialkonstruert innretning, en enkel maskin som kombinerer et fundament med en skinnekonstruksjon og en lang nal som føres i en rett bevegelse over en liggende plate. Når nalen dras over nedtegner et nesten perfekt maskinelt mønster seg. Tidligere har han benyttet seg av plexiglass og industrilakk som materialer; kombinert med dunkle farger blir resulatet skinnende og ugjennomtrengelig. Hans nåværende arbeidsmetode involverer en resolutt presisjon; et forstyrrende hakk eller fnugg i malingen vil ganske sikkert sabotere den stramme perfeksjonen som siktemål. Derav blir prosessen en krevende og nervepirrende aktivitet, først og fremst uforutsigbar. Arbeidsprosessen er tydelig lesbar i arbeidene, og kan ikke korrigeres. Ett feiltrinn kan i praksis nødvendiggjøre å rykke tilbake til start.

På flere vis tematiserer disse bildene overgangene mellom perfeksjon og imperfeksjon, i tråd med at Bodin Larsen navnga en serie malerier fra noen år tilbake Imperfect paintings. Bevisstheten om at det perfekte stort sett forblir en utopi i alle sammenhenger, skaper en brytning som til dels avvæpner den industrielle substansen i hans arbeider – som avslører seg selv som håndlagde til tross for en påfallende regelmessighet. Det oppstår et innebygget paradoks i spenningen mellom en higen etter glatt symmetri og lunefull realitet. Ujevnheter må til en viss grad aksepteres som et resultat av denne balansegangen. Og kanskje er det noe forløsende ved disse uønskede forrykkingene. Stilt opp mot tilfeldighetenes spill kan drømmen om det perfekte lett vise seg å ikke bare være uoppnåelig, men også fjern, stiv og nokså uinteressant.

Bodin Larsens malerier refererer i høy grad internt til malerihistorien; særlig fortellingen om maleriet i dets høymodernistiske, noen vil si, avsluttende, fase rundt midten av det forrige århundret. Tydelige spor etter action painting foreligger, vel og merke uten det taktile, kroppslige grepet som Jackson Pollock forbindes med, han gjorde lerretet til en arena han selv kunne agere innen. Bodin Larsen lar det mekaniske øyeblikket ta over, men det er fremdeles kunstnergestalten som styrer forløpet. Reorienteringen til en samtidig kontekst fremstår som et sentralt underliggende prosjekt.

Semiautomatic-malerienes fremhevede objektkarakter, deres saklige form som tredimensjonale, kantede plater påført maling, adresserer et minimalistisk formspråk. Minimalismens verk krevde en fysisk tilstedeværelse i rommet gjennom et forenklet format og bruken av elementære, geometriske strukturer. Disse ble ofte repetert i serier og preget av et upersonlig uttrykk; uten spor av hånden. Interessen var rettet mot materialenes umedierte kvalitet, som oftest industrielle materialer som stål, plast og fiberglass. Disse sto frem som solide enheter i en empirisk fundert verden og skulle ikke referere til historier utenfor kunstverket; illusjonisme og litterært innhold trekker dermed det korteste strået. Ingenting var mer suspekt for minimalistene enn manipulasjon av komposisjoner kun for å oppnå en visuell effekt. Dette ble ansett som kompromittering av verkets stilling som bokstavelig objekt. En kunstner som Donald Judd arbeidet med teknologiske elementer som allusjoner til maskiner og seriell produksjon. Det er ingen spor etter en manuell bearbeidelse av materialene, overflaten er jevn og perfekt. Formen virker utover seg selv og påvirker som konsekvens rommet, og i forlengelsen av dette; betrakteren.

Og sett i lys av denne tankegangen – hva finnes i Tarjei Bodin Larsens komposisjoner? Kun en direkte erfaring av noen striper og et knippe farger, men hovedsakelig opplevelsen av en monokrom flate, en insistering på fargeflaten fremfor en betoning av forgrunn og bakgrunn. Monokromen blir ofte sett på som en type maleri som pusher hele mediet til sin yttergrense; det klassiske spørsmålet er hva slags fortsettelse som egentlig er mulig etter et svart kvadrat, det ultimate maleriet? Ad Reinhardt var en av disse kunstnerne som utforsket et logisk resultat av den modernistiske hang-up på maleriets suverene flathet. Reinhardt proklamerte bramfritt med sine svarte malerier fra 1960 at nå kunne alle malere pakke sammen, malerihistorien var over. Abstraksjonen var offisielt fullkommen. Men ved nærmere ettersyn er også dette postulatet relativt og på ingen måte fritt for motsetninger. Den tilsynelatende absolutte og svarte monokromen Reinhardt er kjent for, er egentlig strukturer med dype avskygninger av brunt, blått og grønt. Ingen penselstrøk er synlige, men likevel kan de anes som møysommelige. Selv om mange betraktere kanskje ikke vurderer farger i møte med Reinhardts monokromer påpeker disse bildene på tvilende vis det absoluttes grenser.

Tarjei Bodin Larsens fargeskala er nå lysere enn hva den tidligere har vært, med en moderat og avgrenset palett blant annet i dempede farger som grått og beige. Den svarte flaten glimrer med sitt fravær. Men også hans flater synes tause, som kroneksempler på tomhetens estetikk hvor både form og innhold er nullstilt. I prinsippet kan disse arbeidene fylles med hva som helst, siden de ikke peker på noe spesifikt, de snakker ikke om noe allment gjenkjennelig. Men ikke desto mindre rommer de en rytme og en blank fasade som reflekterer omgivelsene. Denne speilingen forankrer Tarjei Bodin Larsens malerier i en fysisk verden hvor den optiske, foranderlige refleksen – betrakterens flytende nåtid – samspiller med den håndfaste materialiteten. Automatikken stilles i bakgrunnen i det betrakteren trer inn.



Kunsthistoriker
Line Ulekleiv
Oslo, Mars 2007

: "" : "" : "" : ""
       
: "" : "" : "" : ""
       
: "" : ""   
    
Norwegian English