Bård Solhaug: ATMOSFÆRISKE FORSTYRRELSER

21.08.08-14.09.08 (Galleri A)

Utstillingen finner sted i Galleri A

SUBTIL STØY

Atmosfæriske forstyrrelser. Tar man utgangspunkt i tittelen, er man et godt stykke på vei inn i forståelsen av denne utstillingen. Den peker mot uro, uorden og støy i omgivelsene og mennesket er det som er omgitt. Enten om det er den hvite støyen som omfatter oss alle – TV-, radiolarm og elektriske bølger, eller de bilder vi blir bombardert med i vår mediale verden: Det handler om de allestedsværende signaler som summer og piper omkring oss, som bedøver og foruroliger.
I utstillingen blir disse satt opp mot eller sammen med Naturen, og betrakteren inviteres, med det figurative maleriets språk, til å undersøke landskap der de overnevnte forstyrrelser har gjort sitt inntog. Ikke bare gir dette et større formmessig spillerom, men det vekker også spørsmål om hvorvidt disse forstyrrelsene er blitt en del av oss - noe vi ikke lenger vil eller kan flykte fra. Fortoner isolasjonen og det uberørte landskapet seg i det hele tatt som reell lengten lenger?

Kunsten kan ikke unnslippe de betingelsene den blir laget under, men dette betyr allikevel ikke at man bør akseptere sine historiske betingelser: Kunsten er nødt til å inkorporere en samtidig (eller ”ny”) erfaring, for nettopp slik vil kunsten kunne bli kritisk og reflekterende. Bård kjenner det figurative landskapsmaleriet svært godt og han har vært trofast mot sjangeren i alle sine tidligere utstillinger. Tro mot tradisjonen er han fremdeles, men i og med denne utstillingen har hans blikk inngått i nye, kontrasterende sammenhenger. Han peker ikke lenger bare på isolerte deler av naturen, men forholder seg til høyspentledninger og lyktestolper – det som i tradisjonell sjangertro forstand vil ønskes fjernet eller retusjert, på let etter Bildet av den ideelle Natur.

Det er ikke tilfeldig at jeg i skrivende stund sitter med den engelske komponisten Rebecca Saunders i øret. Saunders utkomponerer såkalt subtil støy. Støy er her definert som uønsket lyd – også kalt musica negativa, mens subtil støy er den støyen som naturlig er en del av det å spille på et instrument – alt fra pustelyder og stønn til lyden av pianopedaler og buestrøk - det som i tradisjonell musikk vil ansees som ulyd og som ideelt sett vil ønskes fjernet eller retusjert. Men Saunders snur på det hele; hun ser ikke den subtile støyen som noe negativt, men jobber snarere med å sette det som gjør musikken uren inn i et system. Hun bruker støyen til å lage presise komposisjoner som gjør den uønskede lyden ønsket – hun gjør støyen vakker.

Utstillingen kan leses i lys av denne tradisjonen, for som i Saunders musikk overveldes vi heller ikke av støyen i Bårds malerier. En dikotomi mellom harde linjer og delikate avvik speiler hverandre; det er kontinuitet og brudd, men grenseoppgangene er aldri voldsomme eller skrikende. Det skapes et rom for refleksjon der det er plass til flere enn kunstneren. Utstillingsåpningen er verken konklusjonen eller avslutningen på den kunstneriske prosessen. Å se er kanskje ikke så lett som det kan se ut som.

Kamilla Freyr, kunst- og idéhistoriker

: "" : "" : "" : ""
       
: "" : "" : "" : ""
       
: "" : "" : "" : ""
       
: "" : "" : "" : ""
       
: "" : ""   
    
Norwegian English