Andreas Engelstad startet først Galleri A Minor som et prøveprosjekt i desember 2002. Bjørn Ransve ble kontaktet og hans retrospektive utstillingen var en suksess. Et halvt år senere, i mai 2003, åpnet Galleri A dørene.
Ønsket var, og er, at galleriet skal være en arena hvor kunstnere i startgropen skal kunne utfolde seg. Målsettingen er å finne yngre talentfulle kunstnere som har evne og vilje til å slå seg frem som viktige bidragsytere på den norske og internasjonale kunstscenen. Nedslagsfeltet er hovedsakelig, men med rom for unntak, kunstnere født på 60-tallet og oppover. Galleriets interesseområde favner vidt; fra nasjonal til internasjonal kunst, fra figurativt til abstrakt uttrykksform. Galleriet er stadig på utkikk etter kunstnere med god håndverksmessig basis samt evne til å formidle et budskap eller konseptuelle tanker. Galleri A Minor har en mer eksperimentell filosofi enn Galleri A. Her stilles det ut et bredere spekter av kunstnere med forskjellige uttrykksformer.
Nok sagt, dette er vel og bra, men hva er det som gjør Galleri A til Galleri A? Hva er galleriets profil og egenart? Slikt kan ikke forklares i en håndvending, langt mindre i løpet av noen raske setninger, men det er i dette tilfellet nærliggende å peke på kreftene bak galleridriften; ansatte og gallerist. For kanskje nettopp her, i kraft av personlig teft og profesjonaliserte vurderinger, ligger noe av galleriets egenart. Kall det øye for kunst, teft, smak, vurderinger eller lignende. Kall det hva du vil. Man kommer ikke utenom at siden 2002 har galleriet opparbeidet seg en rekke kunstnere som har gjort seg bemerket i både inn- og utland. Og egenarten ligger i noe av dette. I viljen til å satse, evnen til å snuse opp nye, interessante kunstnere, til å ha is i magen, la det briste eller bære, men å alltid satse på noe man selv har tro på.
